Om å snakke med min datter

Jeg har kjent det lenge, men har ikke kunnet sette ord på hva det er jeg har kjent, før i går ettermiddag. Helt fra mine døtre ble født, fikk sine melketenner, lærte å gå, og gradvis tok språket i sin makt, har jeg kjent det. Fra de skrev navnet sitt med store, kantete blokkbokstaver første gang, og frem til de nå som voksne begge har utviklet et flott språk – både skriftlig og muntlig.

I går ettermiddag hadde jeg ikke sett min yngste datter på litt over en uke. Vi bestemte oss for å ta en liten kjøretur sammen. «Catche up» som det kalles på nynorsk. Kanskje kjøre ut til Ølberg en tur og ta en is. Fra vi satte oss i bilen og jeg fikk pappa-klemmen, og helt til jeg satte henne av – og fikk nok en pappa-klem, så kjente jeg det. Vi snakker sammen på en spesiell måte vi to, eller kanskje vi snakker på et annet plan enn jeg prater med andre. Praten har også en annen rytme. Det er ofte pauser der vi begge tenker over det som er sagt så langt. Og avhengig av hva hver av oss tenker, går vi enten videre på temaet, eller så står det hver av oss fritt å skifte tema. Vi snakker vanligvis med rolig stemme. Lite «italiensk» med armer og bein. Kanskje er det fordi vi har sittet sammen på denne måten i bil så mange, mange ganger og timer før?

Fra hun gikk på skiskyting til vi begge begynte å delta i skirenn og ulike løp i joggesko, har vi sittet sammen i bilen på denne måten og snakket sammen. Jeg minnes å ha sagt til venner at jeg aldri ville ha fått all denne tiden sammen med henne i ungdomstriden om det ikke var for at vi gjorde disse tingene sammen. Og det har gjort at nå så snakker vi sammen på en herlig, ukomplisert måte.

Men det var altså først i går at jeg virkelig kjente det. Hun er blitt voksen!

Og hun er blitt en datter jeg snakker med for å lære, for å dele og for å vise hvor mye jeg bryr meg om henne. Derfor ble under gårsdagens kjøretur naturlig å ha en liten «meta-prat» – en prat om praten om du vil. Jeg måtte dele at jeg liker å snakke med henne. Tonen, flyten og innholdet.

Jeg legger ikke skjul på at jeg er stolt over den hun er, den hun er blitt. Særlig fordi jeg vet det er resultat av hardt arbeid. Jeg liker det slik. At noe kommer som en konsekvens av innsats. Ikke alle kan være vinnere, men alle kan gjøre en skikkelig innsats. Når det belønnes med gode resultater og nye muligheter oppstår som følge av dette, ja da er det lett å være stolt. Men enda viktigere er kanskje troen min på hennes fremtid. Hva hun kan utrette for andre mennesker i årene som kommer.

Barna våre er det vi etterlater oss når vi dør. Jeg liker tanken på at litt av meg lever videre gjennom mine døtre. Da de var små var det de som spurte og jeg som svarte. Nå er det 50/50 og jeg smiler ved tanken på at om ikke lenge er det jeg som spør og de som svarer. Stafettpinnen sendes videre. Livet ruller videre. Og jeg smiler.

– M.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.