Døden – En del av livet

Mye av tiden min her på jorden lever jeg som om jeg skal leve evig. Jeg vet jo at jeg skal dø en dag. Jeg vet bare ikke når. Og dermed blir det gjerne til at jeg ikke forholder meg til døden i hverdagen i det hele tatt.

For en tid tilbake ble jeg etter et legebesøk sendt til full utredning basert på en mistanke om mulig prostata-kreft. Plutselig rykket døden, eller tanken på døden, mye nærmere. Det var nesten som å kjøre bil på en strak vei på en stor, åpen slette. Man kjører litt på autopilot og kan bruke tid til å tenke på mye annet enn selve kjøringen. Plutselig står det et stort dyr midt i vegen og man må bråbremse for ikke å kollidere. Med bankende hjerte og et altoverskyggende fokus på dyret og veien, har man plutselig glemt den åpne sletten og høye himmelen. Nå ser en bare på det som er rett foran bilen. Sånn var det å bli sendt til MR og røntgen. Det ble litt bråbrems og jeg levde på ingen måte på autopilot lenger. Helt andre tanker og perspektiver dukket opp og, viktigst av alt, døden ble plutselig veldig tilstede i livet mitt. For ordens skyld ble alt funnet å være i skjønneste orden, og jeg kan, ihvertfall delvis, gå tilbake til å leve som om jeg skal leve evig.

I vår tid, og vårt samfunn, dyrker vi det friske – og spreke. Vi lever lengre enn før. Men likefullt dør det ca. 42 000 mennesker per år i Norge. Det er livets gang. Noen kommer og noen går.

Men med et stadig bedre og mer spesialisert helsevesen så kan det virke som om døden er flyttet ut av livet. Døden er blitt noe som forekommer fjernt fra dagliglivet, gjerne på en intensivavdeling på et stort sykehus. I «gamle dager» døde man hjemme, og nå ser vi igjen at stadig flere ønsker å dø hjemme, riktignok med tilgang på helsetjenester som gjør at man kan unngå unødvendig smerte og lidelse. Per Fugelli har sagt at:

Å legge til rette for mer død hjemme kan ha en oppdragende virkning på folkesjelen. Det kan hjelpe oss til et mer naturlig samliv med døden. Døden hører livet og hjemmet til. Den er ikke tabu og et fremmedlegeme som vi gjemmer bort i helsevesenets isolater.

Det er kloke ord. Samtidig vet vi at Norge er det landet med høyest deltakelse i arbeidslivet av begge kjønn. Så hvordan skal dette gå i hop? Ønsket om å få dø hjemme på den ene siden, og alle pårørende i fullt arbeid og virke på den andre. I samme artikkel som ovenfor mener Fugelli at helsevesenet må oppskaleres slik at alle kan få samme tilbud hjemme. Slik snakker en ekte SV’er. Dessverre gjør de økonomiske realitatene at dette er svært lite sannsynlig. Helseutgiftene eksploderer verden over. Og Norge ligger nesten helt på topp på statistikken. Kobler man dette med fagforeningenes sterke kamp MOT å tillate frivillighet i helsevesenet, så ser vi at dette regnestykket ikke går opp.

cs_portrait_b32_024Løsningen kan være det som allerede er innført med stor suksess i mange andre land: Hospice. Nei, ikke et lite sjabby herberge med tvilsomt klientell, men derimot et sted hvor mennesker som vet de skal dø, kan få fullføre livet sitt med verdighet, hjelp og støtte. Cicerly Saunders, grunnleggeren av den moderne hospice-bevegelsen sa:

Hvordan mennesker dør, forblir som viktige minner hos dem som lever videre.

San Francisco Zen Hospice Project har lang erfaring med å hjelpe mennesker til å fullføre livene, «to die actively» som de sier. De gjør det ved å kombinere kunnskapene og ferdighetene til kyndig helsepersonell med omsorgen og empatien til frivillige. Dette er en magisk kombinasjon til det beste for de døende. Det gjør at de kan gå døden i møte uten de to store redslene: 1) Å ha det vondt, og 2)være alene når jeg skal dø.

Roshi Joan Halifax fra Upaya Zen Center gav en fantastisk presentasjon på TED i 2010. Den bør du se og lytte til.

Vi starter dødsprosessen fra vi blir født. Døden er en del av livet. Vi må ta tilbake kontroll over hvordan vi vil fullføre livene våre i møte med døden.

-M.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.