Les aviser – bli klokere

Jeg er notorisk og dedikert avisleser. I løpet av denne uken har det opparbeidet seg et «avis-lese-underskudd», alternativt et «uleste-aviser-overskudd», alt etter som du
ser det. I tur og orden har interessante forsider i både Aftenbladet, Aftenposten, Morgenbladet og Dagens Næringsliv blitt lagt i bunken «Leses til helgen».

Men dere vet hvordan det er. Det dukker alltids opp noe. Boss som må kjøres til gjenvinning. En hekk som må klippes. Et besøk som er utsatt for lenge. Men i morges gjorde jeg et forsøk. De mest interessante avisene fra de siste dagene ble lagt i en pen stabel og på toppen pyntet jeg med en lyserose DN Lørdag. Kaffe ble laget, putene i sofaen dandert og jeg satte meg ned og grep den første avisen. Jeg fikk lest kronikken i Aftenbladet og trodde ikke det jeg så da Stavangers Høyre-ordfører Christine Sagen Helgø angivelig ble sitert på at dersom Sandnes ville slå seg sammen med Stavanger, så kunne godt kommunen hete «Sandnes».

Uansett hvor godt jeg likte det som stod, så luktet storyen fisk. Gammel fisk. Mye i Aftenbladet har blitt slik etter at de fikk Lars Helle som Sjefredaktør. Du vet, han som var redaktør i Dagbladet før. Kvaliteten på Aftenbladet har utvilsomt sunket etter hans inntog. Faktisk så mye at jeg ikke lenger vurderer meg selv som en fast Aftenblad-leser. Nå er det snart slik at jeg bare blar frem til artikler skrevet av Tom Hetland (forrige Sjefsredaktør) eller Sven Egil Omdal. Helle måtte da også gå ut og dementere at Sagen Helgø faktisk hadde sagt det Aftenbladet siterte henne på. Skammelig. Lavmål. Og fullstendig uakseptabelt av en seriøs avis. Står til stryk.

I helt motsatt ende av skalaen var Aftenposten. Jøss for en interessant og flott lørdagsavis! Her var det noe å bli klok av på nesten hver eneste side. Og A-magsinet hadde virkelig interessante artikler, blant annet om deltakere fra Pøbelprosjektet. Det var også et artig intervju med «Hverdagsmannen», professor Rolf Rieber som har skrevet boken «Hverdagslivets psykologi». Her var det gullkorn på rekke og rad. I del to var det en kommentar, og invitasjon, fra debattredaktør Erik Tornes der han inviterer lærere til en kronikk-konkurranse! Han vil at lærerne skal forklare resten av oss litt om det indre livet i norske skoler. Hva er utfordringene og hva kan gjøres. Tornes viser at han forstår hvor ømtålig dette er når han sier:

I utgangspunkter ønsker vi at deltakerne skriver under fullt navn, men vi vil vurdere anonyme tekster hvis det er spesielt gode grunner til at man ikke kan skrive under fullt navn.

Tornes har allerede skjønt det. For en lærer å gå ut å kritisere «systemet», kollegaer, fagforeningene, etc. kan resultere i en utålelig situasjon for vedkommende. Man kritiserer ikke Lærerforbundet, det kollektive, eller kollegaer ustraffet. Det kan fort ende med utfrysing og mobbing. Ytterst betenkelig og bekrefter med all mulig tydelighet at det er på tide å slutte å bruke ansiennitetsprinsippet som grunnlag for lønnsberegning og tildeling av spennende arbeidsoppgaver. Nå er det på tide å belønne de kreative, de som gjør det lille ekstra for sine elever, de som makter å tenke utenfor boksen, og som forstår at den viktigste aktiviteten i skolen ikke er undervisning, men læring.

Dette ble enda klarere da jeg åpnet «den lyserosa». DN lørdag er også et funn og en kilde til ny kunnskap. Allerede på side to dukket Eva Grinde opp med en særdeles interessant kronikk med tittel: «De skjeve resultatene fra PISA». Grinde har en god penn og et skarpt øye. Hun viser at hun forstår svakhetene med PISA som overnasjonal undersøkelse, men viser også at resultatene derfra uansett må sees på som generelle utviklingstrekk og trender i de nasjonale skolesystemene.

Grinde refererer fra boken «De smarteste barna i verden» skrevet av Time-journalist og forfatter Amanda Ripley. I en tid hvor frafallet i norske videregående skoler er katastrofalt høyt, viser Ripley til 3 land som har fullstendig motsatt resultat: Finland, Polen og Sør-Korea. Grindes analyse av Ripley ender opp med at hun postulerer følgende påstand:

«Vi kan ha glemt hvor viktig det er å lære barn å tåle nederlag»

Ved eksemplene fra de tre landene nevnt ovenfor viser hun hvordan en fellesnevner i skolesystemene til alle disse landene er at skoleresultater er offentlige og aksepterte som ett blant flere parametere på den aktiviteten som foregår på skolen. Grinde avslutter med:

«Norsk skoles aller største utfordring er det store frafallet i videregående skole. Problemene for dem det gjelder har gjerne startet lenge før, i barne- og ungdomsskolen. Iveren etter å ikke skape skoletapere gjennom for strenge og tydelige krav kan ha hatt den bieffekten å gjøre det utydelig for barna hvorfor i all verden de skal anstrenge seg. Og evnen til å anstrenge seg, feile, og ville komme seg videre er kanskje den aller viktigste egenskapen en skole kan dyrke frem i sine elever. Polen, Korea og Finland ser ut til å ha skjønt det bedre enn oss.»

Tankevekkende, indeed. Tilbake til Aftenposten. I artikkelen om «Pøbelungdom» var det særdeles interessante tall som gav oss litt fakta rundt dette med drop-out fra videregående skole:

  • 87% av ungdom med foreldre med lengre utdanning fullfører videregående skole på normert tid
  • 46% av ungdom med foreldre som kun har grunnskole, fullfører på normert tid

Snakk om systematisk reproduksjon av ulikhet (lånt og lett omskrevet fra Gudmund Hernes)

Øverst i bunken av de uleste ligger nå Morgenbladet og roper på meg. Etter på ha lest om sitat-fadesen i Aftenbladet er det liksom helt passende at Morgenbladet setter et kritisk lys på norske mediers slepphendte omgang med det de kaller sitater. I land vi liker å sammenligne oss med er det journalistenes ABC og 101 at sitater må være absolutt, absolutt nøyaktige. Det hadde vært ok å kunne tro på at Aftenbladet, når de sier at de siterer, faktisk gjør akkurat det. Men med Helle ved roret så tror jeg vi må skyte en hvit pil etter dette. Så synd.

 

– M