Tingenes egentlige betydning

Hva er man? Og hva blir man? Kan man bli hva man er?

Jeg beklager denne litt kryptiske starten på teksten
, men jeg snubler jevnlig over denne tanken. Denne gangen ble det utløst av at en kollega her på jobben har en anatomisk modell av et hjerte på en hylle ved pulten. Vi driver med sånt her hos oss. Hjerter. Og hvordan de kan reddes.

Og allerede her vil noen av dere koble til anatomi og kanskje hjerte-lungeredning, mens andre tenker kanskje psykologi og hjertesorg. Og deri ligger utgangspunktet for min «snubling» i dag. Et fysisk hjerte som slår har hver og en av oss som leser dette. Det er på en måte «sentralen» i kroppen som sørger for at hjernen får oksygenet som lungene supplerer, og som sikrer at musklene får litt av det samme godstoffet sånn at vi kan bevege oss. Vi vet at alle levende mennesker har en stor muskel midt i brystet som pumper kroppens ca. 4,5 liter blod rundt omkring i kroppen. Snubletråden ligger i at vi også snakker om mennesker som er «hjerteløse», eller mennesker som er hjertegode. Hjertets viktighet for vår eksistens og vårt liv er blitt opphøyd til å brukes som metafor for kvaliteter ved vår person. Denne dobbeltheten i ordene er fascinerende.

Stein Mehren får fint frem denne dobbeltheten i sitt dikt «Jeg holder ditt hode»:

Jeg holder ditt hode
i mine hender, som du holder
mitt hjerte i din ømhet
slik allting holder og blir
holdt av noe annet enn seg selv
Slik havet løfter en sten
til sine strender, slik treet
holder høstens modne frukter, slik
kloden løftes gjennom kloders rom
Slik holdes vi begge av noe og løftes
dit gåte holder gåte i sin hånd.

 

Det samme om «far», «mor», eller «forelder». Vi er ikke i tvil om at i lovens forstand er en mor den som fødte et barn. Og i det fleste tilfeller er en far den som var med og unnfanget barnet. Men allerede tidlig i menneskehetens historie så vi tilfeller av at om en far falt fra, så kunne en ny mann fylle rollen som far. Kanskje er det ikke nok at man fødte eller unnfanget barnet for å kalle seg forelder? Er det dette man innenfor naturvitenskapene kaller «en nødvendig men ikke tilstrekkelig betingelse» for å kunne kalle seg forelder?

I dag har vi gått lengre og sagt at man kan bli far eller mor ved å adoptere et barn. Vi går til og med så langt, og her må jeg tilstå at jeg rygger tilbake, at vi sier at ens eget barn kan unnfanges og ruges i en annen kvinnes kropp. Surrogati utfordrer meg kraftig, men ikke så mye i forhold til voksen-barn relasjonen. For denne relasjonen, har vi nå sett, er ikke avhengig av at ens egne gener finnes i barnet. Så hva er det da som gjør oss til foreldre?

Jeg tror svaret ligger i hvordan vi setter barnets behov i forhold til våre egne. I hvilken grad vi alltid evner å akseptere barnet for det det er, men samtidig ha blikk for hvem det en dag kan bli. Har vi et slikt perspektiv på foreldreskap, så ER man ikke foreldre. Man BLIR det. Hver dag. Flere ganger hver dag. Ofte er det når barnet og den voksne står overfor hverandre. Asymmetrien i relasjonen krever at den voksne er voksen og at barnet får lov til å være barn. Men flere ganger hver dag så er den voksne forelder ved å reflektere over barnet og dets utvikling. Noen ganger med glede, andre ganger med bekymring. Ofte med undring, og da kommer smilet frem. Selv når barnet ikke er tilstede, vekker det sterke følelser og gir seg fysiske utslag hos mor eller far.

Noen foreldre legger mer vekt på hva barnet kan bli enn hva det er. I et krevende samfunn der vi ønsker det beste for våre barn, er dette noe vi lett kan forstå. Men en ubalanse mellom «er» og «blir» kan lett komme til å gjøre det vanskelig for barnet. Når vi eksplisitt eller gjennom våre handlinger uttrykker (for) sterke forventninger om det som skal komme, tar vi fra dem muligheten til å være den de er. Her og nå. Og motsatt, uttrykker vi ikke håp og forventninger om hva barnet kan bli, kan resultatet bli passivitet, retningsløshet, og en følelse av at far eller mor ikke bryr seg om hvordan det skal gå med meg. Begge deler gjør barnet vondt. Og derfor vil det på sikt også gjøre far eller mor vondt.

Kanskje er det det som er å være forelder? Å ha en balanse mellom «er» og «kan bli», og å sette barnets behov foran sine egne. Og at vi må huske på at det vi gjorde for barnet i går, ikke gir oss en «freeride» som forelder i dag. Vi må fortjene tittelen «mamma» eller «pappa» hver nye dag. Og den som deler ut denne tittelen er ikke deg selv eller dine venner. Det er ditt barn.

-M

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.