Innsats trumfer talent

Etter som jeg er blitt voksen har noe skjedd med min innstilling til prestasjoner. Da jeg var yngre beundret jeg talent. At noen var ekstremt flinke i noe, gjerne uten å måtte yte noe ekstraordinært. Å få sekser på en prøve uten å øve. Å kunne ta baklengs salto uten å være turner. Å kunne løpe fort uten egentlig å trene noe særlig.

Men nå merker jeg at dette nesten umerkelig har endret seg over tid. Nå beundrer jeg innsats. Hardt arbeid. Slit. Og jeg kjenner at jeg heller vil assosieres med slit og innsats enn med talent. Det er kanskje derfor jeg driver litt med slite-ting. Dra bildekk på skogsbilveier og ujevne stier i skogen noen timer og kjenne at kroppen og psyken får kjørt seg. Sykle fra Trondheim til Oslo, eller gå et skiløp med pulk over deler av Hardangervidda. Sånne ting. Slite-ting. Det gjør vondt, lenge. Men det er litt sånn godt-vondt.

Når noen gjør det bra uten å ha jobbet hardt for det blir nesten som å jukse. Det er liksom ingenting der å beundre. De kan det jo bare! Sønnen til min samboer utbrøt følgende da han scoret mål i sist fotballkamp: «Lett!». Jeg klappet og hoiet på gutten og prestasjonen. Men jeg kjente at jeg ikke likte at han sa det var «lett». Hvorfor er det kult at det er lett? Det må da være mye kulere at det var et slit? En flott konsekvens av en ekstraordinær innsats. Men nei, «lett» var det første han kom på å si. Der har du ungdommen. Jeg tror kanskje barn og unge mennesker har dette i seg. Man ønsker å dominere. Knuse. Som Lance Armstrong i sin pre-dopede ungdom. Han nøyde seg aldri med å vinne sykkelritt. Han måtte knuse motstanderne. Mose dem. Ydmyke dem.

Jeg har merket at dette med sansen for det harde arbeidet er kommet over litt tid. Blant annet merket jeg at jeg ble ekstra stolt over min datters ekstraordinære skoleresultater fra videregående skole fordi hun hadde jobbet så hardt for dem. Eller som min venn Tom. Triatleten. Han vil tilgi meg at jeg sier at han er forbi middagshøyden. At han mest sannsynlig har sitt største potensiale bak seg på livslinjen. Men karen har guts. Innsats. Vilje. Det er lett å like at han så vidt kreker seg over målstreken i Norseman eller Celtman. I seg selv fantastiske prestasjoner, men enda mer imponerende fordi han egentlig ikke trener nok til å gjennomføre slike syke prosjekter. Man kunne kanskje sagt at han klarer å fullføre disse spesielle løpene fordi han har talent, men jeg tror ikke det. Han sliter seg gjennom. Drar ut absolutt alt han har av krefter for å fullføre. Gråter gjerne en skvett når kona kommer til ham i målområdet. Det er nesten noe helteaktig over det. Jeg kan like det.

Ligger det litt i den norske folkesjela dette med sansen for slitet og det harde arbeidet? Fjellturen der man går så fort og lenge at man ikke behøver å pisse underveis. Gå ut på ski om morgenen og bare komme inn igjen når kjerringa roper at kveldsmaten er klar. Kanskje er det noe i oss som gjør at du bare føler du fortjener noe du har jobbet for? Alt annet er latino.

Et annet eksempel er min venn Rune. En gang var han min elev – i Karate. En pinglete unggutt som måtte tåle mye juling, helt til han begynte å ta igjen… Og så ble han god. Fryktelig god. Til et punkt der han per i dag kanskje har den reneste teknikken i Norge. Det er liksom sånn det skal se ut. Men lite og ingenting er kommet gratis. Kanskje bortsett fra at han har veldig fleksible ankler som gjør at alt liksom ser helt riktig ut når han står dypt i stillingene, eller når han sparker. Hardt arbeid over noen og tjue år ligger bak. Nå tror jeg det er han som er læreren…

Innsats trumfer alltid talent i min verden. Jeg begynner tydeligvis å bli så gammel at jeg innser at innsats er alt jeg har å klamre meg til.

-M

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.