Bokstaven «Y» er undervurdert

Noen tror at livet vårt er forutbestemt. Når vi velger, eller tror vi velger, så ledet alle faktorene egentlig bare i én retning: Det valget vi tok.

De samme menneskene, gjerne kalt «determinister», mener derfor også at livet til en person i stor grad kan forutsies. Og kanskje er vi alle litt deterministiske? Mange av oss tenker vel vårt når vi ser en 14-åring røyke, skulke skolen og isolere seg. «Det kan umulig gå godt» er nok ingen uvanlig tanke. Dette er et utslag av determinisme, og jeg vil hevde at det er et pessimistisk syn på livet. Et syn der noen årsaker nødvendigvis leder til gitte konsekvenser. Som om slike personer har mindre fri vilje og frie valg enn oss som tilsynelatende har fått det til. Som har fått et liv med hus, bil, noen millioner i lån, unger og stasjonsvogn.

Jeg er ikke der. Joda, jeg har også tenkt at det er viktig å gjøre de rette valgene tidlig i livet for at en senere skal få økonomisk frihet, etc. Men jeg er en «fritt-valg» mann. Min favorittbokstav er «Y». Den symboliserer at vi kommer fra et sted, og at vi hele tiden havner i «veikryss» der vi må gjøre valg. Skal vi velge det ene eller det andre? Noen som ikke liker å gjøre valg vil kanskje til og med velge å se seg tilbake og kanskje gå bakover til det de tenker er tryggheten i det kjente.

Dikteren Robert Frost satte ord på valgets kval når en står foran «Y-en» i sitt dikt «Road Not Taken»:

Two roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveler, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth;

Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim,
Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same,

And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black.
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way,
I doubted if I should ever come back.

I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I—
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.

two_roads_in_a_yellow_wood_by_tigerneko-d49ds4m-720x380

Problemet med min Y-tenkning er selvfølgelig det hersens ansvaret. For med valgmuligheter så følger også ansvar for egne valg. Det er minst to former for ansvar: 1) Moralsk ansvar. Vi sier gjerne at «det skulle du ikke ha gjort» fordi valget har moralske sider som kanskje ikke er helt i tråd med eget syn. 2) Ansvar for konsekvensene av valget. «Du valgte som du gjorde, nå får du ta konsekvensene». Derfor har også tanker om frihet til å velge en skyggeside hvor man i etterpåklokskapens klare lys på en måte må stå til rette for valget en tok. Og det er her vi andre får ansvar for å prøve å forstå valgene, ikke ut fra fasiten i etterkant, men ut fra situasjonen og informasjonen som fantes i valgsituasjonen.

Dersom vi ønsker at en person skal lære av et valg de tok, så må vi be dem reflektere over valgsituasjonen – ikke resultatet av valget. Hva visste du da du tok valget? Hvordan veide du de ulike alternativene opp mot hverandre? Hva tenkte du var viktigst? Når du tenker tilbake på valgsituasjonen nå i etterkant, ville du vurdert den informasjonen og de hensynene du tok, annerledes? Og likeledes når noen kommer til deg og ber om et råd: Hva er viktig for deg? Hva kan du bare gjøre akkurat nå, og hva kan du eventuelt gjøre ofte og senere?

Denne «Y-tenkningen» preger meg mer som jeg blir eldre. Kanskje er det fordi jeg midt i livet kjenner at tiden min her på jorda ikke er uendelig. Tvertimot er den ganske så kort, og da merker jeg at «Y-modellen» også tjener som en hjelp til å prioritere.

Spørsmålet blir: Når jeg står overfor et vanskelig valg, hva taler for å velge det ene fremfor det andre? Min enkle livsfilosofi, som er blitt klarere for meg ettersom årene har gått, er denne: «Om jeg må velge, hva er det jeg bare kan gjøre denne ene gangen, og hva kan jeg gjøre ofte eller gjenta senere mange ganger?»

Det er forbausende hvilken kraft dette enkle spørsmålet har i å hjelpe meg til å ta valg. Og det gir meg på en måte også ryggdekning for mine valg. Jeg valgte det jeg bare hadde muligheten til å gjøre denne ene gangen. Om jeg ikke valgte det nå, så ville jeg kanskje ikke få muligheten igjen! Se på min venn Peter. Han har over en tid, via Facebook og som foredragsholder, fortalt oss om sin endringsreise. En personlig utviklingsreise fra å være den han var, og til å bli mer den han ønsker å være. Det innebærer valg hele veien. Jobb, venner, helse, kosthold, trening, etc. Men jeg når jeg leser det han skriver så slår det meg at kanskje det beste av det jeg ser ikke er resultatet, den han er blitt, men at han i så stor grad klarer å reflektere over prosessen og valgene.

Og mens jeg skriver dette, så tenker jeg også tilbake på årene som er gått, og reflekterer over hvor ofte jeg har valgt annerledes enn jeg ville i dag. Valgt de tingene jeg kunne gjort når som helst, fremfor de tingene som var unike og spesielle. De gangene jeg har valgt å jobbe mye eller legge ut på en lang treningstur, mens en av ungene åpenbart ønsket tid med meg, eller jeg burde brukt timen til å ringe en venn som sendte meg et lite «hei» på Facebook. Men så tenker jeg også på de valgene jeg ville gjort om igjen. De valgene som står seg også når de underlegges «Y-testen», og som jeg er stolt av.

Valgfrihet er godt – og vondt. Men jeg velger et liv med valg fremfor et liv uten. Bare det å kunne si det, får meg til å føle meg priviligert.

-M.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.