Et selvvalgt øyeblikk utenfor komfortsonen

Så sitter jeg i ørelappstolen ved bokhylla. Sola kommer inn gjennom vinduet og både varmer og lyser opp hele stua. Det er stille. Jeg hører «Blackmore’s Night» på stereoen. Borte på sofaen sover Laila på seg om mulig enda litt mer skjønnhet. Hun er trøtt. Har vært heia-gjeng, supporter, oppmann/kvinne, materialforvalter og god kjæreste gjennom hele helga. Jeg sitter med en uåpnet Clausthaler IPA i fanget. Har ikke hastverk. Ingenting jeg skal rekke. Ingenting jeg må. Ute i gangen skimter jeg pulk-bagen som jeg enda ikke har pakket ut av. Jeg trenger bare å sitte og kjenne litt på hvordan det er å sitte i sitt eget trygge rede og kjenne gleden ved varme, komfort og trygghet.

Årets utgave av Expedition Amundsen var ….lang. «Verdens hardeste skirenn» fra Haukeli til Maurseth er noe helt for seg selv. Med minimum 40 kg i pulken, alene eller sammen i et lag, krysser man Hardangervidda på ski. Starten på løpet er brutal. Bakken opp fra Haukeli er bratt, og det å få med seg pulken opp krever sin kvinne/mann.

Ruta ble forsøkt gått av Roald og Leon Amundsen som forberedelse for senere polekspedisjoner. Det ble nesten Amundsens endelikt. Jeg tenker på min gode dunsovepose, mitt oppblåsbare underlag med innlagte dun, ymse Gore-tex tøy, GPS og glassfiber-pulk, og tenker hvilken helsikes prestasjon det Amundsen, Nansen og de andre gjorde egentlig er!

Og så kjenner jeg det kribler bak på hælene mine. Den folkelige betegnelsen på det jeg ser der er gnagsår. Men egentlig er det luksus-sår. Det er sår oppstått av at jeg selvvalgt har gått 100 km på ski med pulk uten å ta tilstrekkelig vare på føttene mine. Det var ikke godLuksussårt å ta på seg skiskoene siste dagen… Jeg viser ikke bildet for å få sympati eller medynk. Da kunne jeg heller vist bildet av frostskaden på nesegrevet 🙂

Jeg ser på bildet og lurer på «hvorfor»? Det lurte jeg naturligvis på underveis også. Hvorfor i all verden gjør du dette, Michael? Men det var bare i starten på løpet. Etter hvert så tenker man mindre. Og mindre. Fokus blir kortere og kortere. «Ikke se så langt frem. Det er ikke dit du skal. Ikke enda. Nå skal du bare bort til den snøskavlen der. Sett den ene foten foran den andre. En gang til. Nå er det den skrenten du skal til. Glem Hellevassbu, Litleos og Viersla. Det er navn på et kart. De dukker opp foran deg når de skal. Men da må du fortsette å sette den ene foten foran den andre. Igjen. Og igjen.»

Et kjapp blikk bakover. Der ser jeg hodelykta til Tom. Tom er fin. Han sier ikke så mye i utrengsmål. Bare går. Han har gått ute en vinter -og sommernatt før. Har Celtman og Norseman på CV’en. Han vet at når distansen er lang så må man gjøre verden liten. Stykke den opp. Bare bort til den svingen, så over den sletta.

Photo: Tom G.
Undertegnede begynner å bli kortere i steget og en smule lutrygget…. Photo: Tom G.

Han fortalte etterpå at han falt litt for det forlokkende lyset fra Litleos. Alle som har kommet sørfra mot Litleos på nattestid vet at man på klare dager ser lyset fra DNT-hytta leeeenge før man kommer frem. 1,5 timer kanskje?  Det er rent lureri. Naturen som prøver å lure deg til å tenke stort. «Se på Litleos! Det er så nære at du kan se lyset!» Faller du for den har du tunge 1,5 timer foran deg. Det virker som om lyset aldri kommer nærmere. Det er som å se på månen når du kjører bil. Den blir liksom med deg hele veien. Men Tom snakker som sagt ikke i utrengsmål. Så vi holdt begge kjeft og forsatte å sette den ene foten foran den andre. Igjen. Og igjen. Men jeg kunne merke ham bak der. Det er trygghet i en kamerat i møte med Vidda.

12747880_928552703895811_4781248300092435894_o

Det er blitt mørkt i stua her. Jeg åpner «Clausien». Kjenner IPA-lukta selv om den er prosentfri. Imponerende god faktisk. Pulk-bag’en ute i gangen trenger oppmerksomhet. En fuktig sovepose fortjener omsorg. Den la meg i sin varme favn da det var som kaldest på turen over Vidda. Payback-time. I mitt trygge og varme hjem skal jeg pakke ut minnene fra en fantastisk tur. Vått ulltøy, Uåpnede turmat-pakker. Gamasjer. Og skiskoene. I utgangspunktet gode sko. Men denne gangen minnet de meg på at det til syvende og sist aldri er utstyret som avgjør. Det er alltid mannen og bruken.

Kanskje er det svaret på «hvorfor»? For å lære? Lære mer om meg selv? Lære om de tingene som først kommer til overflaten når du graver dypt. I så måte har dette vært en særdeles lærerik tur.

-M.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.