Tre øyeblikksbilder – og ett fremtidsbilde

Norsk idrett profesjonaliseres. Norges største medlemsorganisasjon, NIF, er blitt et organisatorisk uhyre hvor enorme verdier forvaltes mer eller mindre bra. Og tidvis får vi via media gløtt inn i de lukkede rom. Rom som lukter vondt. Som om det er noe råttent der inne. 

Jeg har hatt ulike verv i idretten, og kjenner et økende ubehag over den retning idretten er i ferd med å bevege seg. At tidligere IOC Presidenter forventet å bli tiltalt «His Excellence» er bare et ytre tegn på at noe er fundamentalt galt i idretten. Gjennom 3 øyeblikksbilder vil jeg kort vise eksempler fra siste 3 måneder som slår beina under alt hva jeg trodde idretten er, og står for.

Øyeblikksbilde 1 – 16. november 2016:

Norges fotballandslag for herrer er i flytsonen – og det flyter rett utfor. I skrivende øyeblikk er vi på 81. plass på FIFA-rankingen. Bak lag som Kapp Verde-øyene, Færøyene og Forente Arabiske Emirater. Det er ikke noe galt i det. Vi får anta at gutta har gjort så godt de kan. Ingen liker å tape.

Men i dag ble landslagstrener Per Mathias Høgmo enige med Norges Fotballforbund om at han trer av/ til side. Med seg får han en avtale om full lønn ut dette året, og hele neste år. Vi snakker her om en årslønn på 4 millioner. Det er mer enn dobbelt så mye som Norges statsminister, Erna Solberg. Hun har 1,6 millioner i året. Høgmo går av men får betalt 11 000,- kroner per dag hele neste år. Fordi han har gjort det så dårlig at han må gå av.

Øyeblikksbilde 2 – 3. oktober 2016:

På Dagsrevyen har NRK-journalist Ingerid Stenvold President i NIF, Tom Tvedt, til intervju. Stenvold spør om NIF vil offentliggjøre reiseregninger fra før 2015. Hun er særlig interessert i reiseregningene for norske idrettstopper i anledning OL i Sotsji. Tvedt har det vanskelig. Den demokratisk valgte lederen av Norges største medlemsorganisasjon har leid inn et PR-byrå for å hjelpe seg med hvordan han skal oppføre seg og hva han skal si. I beste sendetid blir det åpenbart for alle at NIF-pampene har svin på skogen og at de har blitt enige om en «story» for å sikre at offentlig innsyn ikke skal avsløre det vi må anta ikke tåler dagens lys.

Øyeblikksbilde 3 – tilbake til 16. november 2016:

I kantinen på en arbeidsplass i Stavanger forteller en kollega en annen at hennes sønner som er medlemmer i et lokalt fotballag har fått utlevert såkalte «Enjoy-kort«. Ungene blir bedt om å selge disse kortene til kroner 299,- per stk for at idrettslaget skal få inn penger. Samtidig har de også fått loddbøker med lodd som hver koster kr. 30,-. Foreldrene har fått en faktura hvor de betaler for både kortene og loddene. Risikoen for salget er dermed på behendig vis flyttet fra idrettslaget til familien. Og merk datoen. Dette er midten av november med relativt kort tid til jul.

Summen av kortene og loddene beløper seg til 2000-3000 kroner.

Tenk deg nå at du er en alenemor -eller far. Og husk at i vår region er arbeidsledigheten nå skyhøy etter utforbakken i Oljå. Tenk deg så at denne moren eller faren allerede i september begynte å tenke på hvordan han eller hun skulle få endene til å møtes i forbindelse med julen. At de skulle få en koselig jul med god mat og pakker som alle andre. Og så kommer det en regning fra fotballlaget på noen tusen…. Og samme dag blir det klart at Høgmo får 11 000,- kroner dagen hele neste år, av penger idretten skulle hatt. Og tenk deg nå at du er innflytter eller innvandrer. Du har null nettverk som kan «ta unna» 6 Enjoy-kort a kr. 299,- per stk. For alle vet jo, bare de tenker seg om, at man ikke selger Enjoy-kort på dørene. Disse er kun salgbare til familie, venner og kollegaer av Mamma og Pappa. Hva da?

Er det bare jeg som synes det skurrer noe aldeles i idretten? Er det bare jeg som tenker at dette har gått alt for langt? At man i praksis skal betale 3000,- i «kontingent» for en unge som bare vil spille fotball – og det er før kostnader til turneringer, nye fotballsko, etc. Og vi har tilsvarende eksempler fra turløp hvor plutselig Norges Friidrettsforbund skal ha en avgift for alle som deltar i et turløp opp et fjell eller rundt et vann.Hva i all verden har skjedd med idretten som folkebevegelse?

La meg skissere et annet øyeblikksbilde – et fremtidsbilde:

Kjersti og Ole tar med seg hver sin ball under armen og stikker på fotballtrening. Mor og far ser etter dem med et smil. Ungene gleder seg til hver tirsdag og torsdag når de skal på trening. Guttene og jentene trener sammen. Trenerjobben går på omgang blant foreldrene. Draktene er kjøpt inn via et tilskudd fra tippemidlene og grasrotandelen. Far var en av dem som dro i gang det alternative idrettslaget. Han og en gruppe av andre voksne fikk nok. Nok av pengemaset, nok av betalte trenere, oppvarmede klubbhus med 2-3 kunstgressbaner med høye vedlikeholdskostnader. Idrettslaget Moro IL er dugnadsbasert. Sånn som det var i gamle dager. Medlemskontingenten er kr. 200,- per medlem, maks kroner 500,- uansett hvor mange unger fra samme familie.

Idrettslaget er ikke medlem av NIF. I stedet er de med i noet som heter De Frivilliges Idrettsbevegelse – DFI. NIF prøvde å stanse etableringen av både DFI og alle klubbene som nå er kommet til. De prøvde å stoppe lagene fra å bruke kommunale baner og anlegg. Det gikk så langt at DFI måtte gå til rettsak for å få denne retten, og Høyesterett gjorde det klart at NIF ikke kunne ha ekslusivitet på kommunalt betalte anlegg. Høyesterett gjorde det også klart at så lenge DFI og lagene opererte med åpne regnskap og etter demokratiske prinsipper, så hadde de legitim rett til både tippemidler og lignende ordninger. DFI er i sterk vekst og NIF-pampene river seg i håret fordi de ikke har rett eller mulighet til å stoppe den nye folkebevegelsen – Idrett for alle.

I parallell har en ny bevegelse blitt etablert. En bevegelse av mennesker som har sett seg lei på vedtak likt det Norges Friidrettsforbund gjorde i 2013, hvor de krever å ha et sugerør inn i alle turløp for mosjonister som arrangeres i det ganske land. Den nye bevegelsen har funnet veier å omgå at Friidrettspampene skal kunne legge en skatt/avgift på løp som de overhodet ikke har vært med å bidra til.

Nordmenn er glad i natur, være ute og gjerne trene litt i samme slengen. Vi tror på at idrettsglede er vel så viktig som idrettsprestasjoner. Vi er nærmest genetisk programmert til å like å gå på tur. Og vi tror på små forskjeller. På 1960 -og 1970 tallet innførte vi tre geniale grep med enorm rekkevidde i Norge:

  1. Folketrygden
  2. Husbanken
  3. Lånekassen

Det var fordi vi trodde på fellesskapets kraft til å skape et godt samfunn. At vi forenes som folk ved å møtes på likefot. Og at det var riktig å bruke politisk makt til å utvjevne og holde forskjellene så små som mulig.

Idretten har kanskje i enda sterkere grad vært en kulturbærer for de samme verdiene. Med den retningen NIF og særforbundene nå beveger seg, ser det ut til at alt dette er satt i spill på en måte som rimer dårlig med det som var utgangspunktet: Noen unger som liker å komme sammen for å spille fotball, løpe fort på ski eller svømme langt og/eller fort.

Norges Idrettsforbund har vært satt til å forvalte noe av de fineste vi har i Norge. Om de ikke er voksne for oppgaven, så må det enten sterkere lut til for å endre dem, eller så forlater vi dem og lager et alternativt løp basert på de verdiene vi tror idretten skal representere for barn, unge og voksne.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.