Om røtter – og føtter

Her om dagen leste jeg en bok. Det kan høres ut som et selvforherligende utsagn av typen man typisk deler på en side som dette. Som om jeg gjorde noe særlig bra ved å lese en hel bok, liksom. Men jeg sier det bare for å få slått fast det enkle faktum: Jeg leste en bok. Og den var absolutt lesverdig. Kan trygt anbefales. Det skal sies at det er en stund siden jeg har tatt meg tid til å lese en bok, så kanskje det er litt skryt i det likevel.

Men til boken. Det var en bok av Svend Brinkmann. Herværende professor på både Universitetet i Ålborg og Universitetet i Bergen. Ikke verst det, å være dobbeltprofessor.

Bokens tittel var «Stå fast – Et oppgør med tidens udviklingstrang». Nei det er ingen skrivefeil der. Boken er faktisk på dansk. Nå kan det kanskje høres ut som om jeg skryter litt igjen. «Ikke bare leste han en bok, men han leste den faktisk på dansk». Men for oss semi-dansker her på sørvestlandet så er det ikke en særlig stor prestasjon å lese på dansk. Det er nesten som å lese det ungdommen i dag skriver. De skriver jo på dialekt, og vår dialekt er jo som min kollega Michael i Danmark sier: «Bare dårlig snakket dansk».

Men boken, ja. Boken har som hovedtese at det har skjedd en dramatisk utvikling med oss mennesker. Vi skal ikke lenger ha røtter, vi skal ha føtter. Brinkmann forteller at mens vi tidligere definerte en mann ved hans historie, bakgrunn og dyder av typen integritet, sindighet og ro, så skal man nå leve med følelsene på utsiden av skjorta, og man skal være smilende, positiv, fleksibel og utviklingsorientert. I kort: Fra røtter til føtter.

Videre sier Brinkmann at den positive psykologi nå gjennomsyrer nesten alle sider ved våre liv. Vi skal være positive, fleksible, mentalt mobile og tilpasningsdyktige til et punkt der det nesten ikke er noe «jeg» igjen. Og så sier han noe interessant: Vi må slutte å være så opptatt av å se innover. Å kjenne på magefølelsen. Intuisjonen. Han mener vi heller bør se utover. Se hva som behøves rundt oss. Hvordan vi kan være til beste for dem rundt oss. Kult nok er denne «anti-selvhjelpsboken» skrevet som en selvhjelpsbok. Selv jeg ser ironien her 🙂 

Det Brinkmann sier harmonerer en smule med den etter hvert så kjente artikkelen av Aslak Sira Myhre i Dagsavisen der han innstendig ber foreldre slutte å be ungene sine følge sine drømmer. I stedet sier han at de bør oppfordres til å velge utdanninger og yrker der de kan være til nytte og glede for andre.

Selv tenker jeg nok at både Brinkmann og Myhre skrev sine skrifter med et litt skjevt smil rundt munnen. De er nok neppe falt i samme grøfta som dem de kritiserer ved å gå til det motsatt ekstreme. Men det er noe betenkelig med denne evige, og stadig raskere roterende trangen til utvikling, bevegelighet og introspeksjon. Hva om det ikke er noe der inne? Eller dersom det går aldeles galt om man følger magefølelsen? Og det er selvsagt ikke slik at svaret på de store spørsmålene og utfordringene ligger inni oss. De ligger der ute, og vi må finne dem sammen med andre.

De som har lest noen av de tidligere innleggene her ser at jeg er «old school». En kar som tror på slitet, strevet, og det å prøve. En som setter innsats høyere enn talent. Jeg har sans for det gamle begrepet «dyder». En dyd kan defineres som en moralsk verdifull egenskap. I min verden er ting som lojalitet, stå-på vilje, rettferdighet, mot og sannferdighet viktige dyder. Jeg prøver å gjøre det rette selv når ingen ser på, eller noen gang vil få vite hva jeg har gjort.

Og så er jeg glad jeg kjenner mine røtter. At mine foreldre er de de er. At de har gitt meg ballasten til å våge å promotere sånne gammeldagse verdier.

Jeg lykkes langt fra alltid. Jeg har mine mange laster. Så kanskje er både Brinkmann, Myhre og jeg egentlig enige med Aristoteles’ etikk: At det beste er den gyldne middelvei. Det høres ut som gode røtter og raske føtter 😊

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.