Barns utdanning – de voksnes eksperiment?

Embed from Getty Images

Det farer en vind av teknologi-optimisme gjennom norske barne -og ungdomsskoler. Årets skolestart markerer den største masseovergangen til digitale læringsbrett så langt (Klassekampen, 19. august, 2017). Det interessante er at skoleledere og lærere mangler vitenskapelig belegg for det enorme eksperimentet dette faktisk er. Ved å innføre iPad til elevene på denne måten, velger de å se bort fra all forskningen som advarer mot akkurat dette.

Resultatene av enda mer skjermtid er ofte at hyperaktive barn blir enda mer stimulert. De fleste sover dårligere. De utvikler dårligere finmotorikk. De aktiverer mindre deler av hjernen enn når de skriver med en penn, og så videre, og så videre.

En vandrehistorie vil ha det til at Steve Jobs selv ikke tillot sine barn å bruke iPad. En kanskje litt mer sann historie, faktisk fakta, er at Waldorfskolene (Steinerskolene) i Silicon Valley har ventelister for barn av foreldre som jobber i Google, eBay, Cisco og lignende, og som ikke ønsker at deres barn skal ha en digitalisert skolehverdag. Kanskje blir det fremtidige klasseskillet motsatt av hva en del har tenkt seg. Kanskje blir det høystatus å lese bøker mellom to permer? Å ikke være på nett nårsomhelst og hvorsomhelst? Å ikke ha innlagt fiber på hytta?

Kan lærerne tas på alvor når det blir bedt om å bli tatt på alvor?

Lærere påberoper seg gjerne sin pedagogiske og faglige integritet og profesjonalitet når lekfolk blander seg borti hvordan de utfører jobben sin. Jeg får sjelden så måpende blikk fra venner som er lærere som når jeg mener at vi må slutte å måle (og avlønne) lærere etter ansiennitet, og heller måle faktorer som sier noe om hvor god jobb de faktisk gjør. Jeg blir møtt med ord som «trynefaktor», «synsing», og «smisking», og de mener å vite at det umulig kan bli rettferdig og helt umulig å måle.

Jeg kunne naturligvis peke på selvfølgeligheter som at 1) stort sett alle med høyere et utdanning i privat sektor blir målt hele tiden og vi mottar lønnstillegg og bonuser basert på nettopp slike målinger, og 2) lærere under utdanning som skal vurderes i sin praksis periode selvfølgelig blir vurdert etter et sett kriterer som i siste innstans brukes til å avgjøre hvorvidt en lærerkandidat er skikket til yrket – eller ikke. Det er ingen grunn til at en modifisert versjon av de samme kriteriene ikke kunne vært brukt til å måle lærere i arbeid. Det er noe fascinerende ved det at de som mer enn noen andre vurderer andre gjennom prøver og karakterer, selv ikke liker tanken på å bli vurdert etter lignende kriterier. Kanskje Bill Gates er inne på noe når han prøver å bidra til et system for strukturert tilbakemelding til lærere ?

Men tilbake til «ipadifiseringen» av norsk skole. Tall fra Ungdata 2017 viser at norske ungdomsskoleelever bruker i snitt fire timer foran skjerm hver dag, utenom skoletid. Legg så til et par timer på et læringsbrett i løpet av skoledagen og man kommer kjapt opp i flere timer foran en skjerm enn de fleste av oss voksne har på sine kontorarbeidsplasser. Og de samme lærerne som hevder sin pedagogiske faglighet velger altså å innføre disse verktøyene i det som ikke er et forskningsmessig vakum, men på tvers av den forskningen som foreligger. Forstår de virkelig ikke hvordan de undergraver sin egen profesjonalitet? Hvordan de sager over den tynne greina av tillitt de sitter på?

Hva sier faktisk forskningen?

Audrey van der Meer og Ruud van der Weel ved NTNU har ledet en studie som viser at det er store forskjeller på hvor stor elektrisk aktivitet det er i hjernen når man bruker skriver med en penn i forhold til dataskrift. Maria Montessori oppdaget dette allerede i årene etter 2. verdenskrig da hun lærte psykisk utviklingshemmede barn å lese, skrive og regne til et nivå der de klarte de nasjonale, italienske prøvene. Hun anbefalte at små barn burde lære å skrive ved å skrive i sand. Dette for å forsterke den taktile opplevelsen ved å forme bokstaver.

Bærumskolene, som alle nå ser hen til, rapporterer derimot om positive effekter. Lærerne forteller om ro i timene og elever som sitter stille…. Er det bare jeg som blir litt urolig over at dette ukritisk tas til inntekt for at iPad gjør læringen bedre?

Så hva BØR vi bruke iPad til?

En iPad er strengt tatt bare ment for én ting: Konsumering av innhold. Så mitt svar til alle de lærerne som går i bresjen for å få innført iPad i skolen er dette. Jeg tenker vi skal bruke iPad til å erstatte DIN undervisning. Jepp, du leste riktig. Jeg tror elevene er mye bedre tjent med at vi velger de beste av de beste av norske lærere, får dem til å undervise i hvert enkelt læringsmål i læreplanen, og gjør disse tilgjengelig for elevene på iPad. Dette er kjent som «flipped classroom». Khan Academy er kanskje verdens største nettsted for læringsvideoer ment å støtte nettopp flipped classrooms.

Så til alle lærere der ute. Den delen av jobben din som handler om å undervise i et fag er relativt enkel å erstatte. Og der må du gjerne føle deg helt fri til å bruke iPad til å erstatte deg selv med en lærer som forklarer dagens tema bedre enn du selv kan gjøre. Da er du profesjonell da! Når du setter elevenes behov for læring foran ditt eget behov for å undervise. Tygg litt på den…

Og så kan du bruke din kompetanse til å hjelpe elevene med å ANVENDE kunnskapen de har fått til å løse praktiske problemer, oppgaver, etc. Og forresten, vet du hva dette er? Dette er tilpasset opplæring i praksis 🙂

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.